Oppgaven er enkel; beskriv en dialekt. Vel, for å velge noe jeg føler jeg kanskje har litt peiling på falt valget ganske en k e lt på bergensk. I Bergen brukes høytone, altså begynner de høyt og ender lavt. Ta bare ”Bergen” so m eksempel og si det høyt for deg selv på bergensk og på østlandsk/Oslotype, og du vil høre forskjellen.Den trykksterke stavelsen har høyere tone enn den trykksvake i høytone dialektene. Som alle vet er bergensere gode på skarre-r, noe vi bare finner sørvest i landet. Selv om denne lyden en gang kom fra Frankrike og foreløpig bare finnes i små deler av landet vårt, er den i ferd med å bre om seg. Kanskje er dette fordi det er en lettere lyd å lære seg en rungespiss-r. De sier også ikkje, som faktisk er svært vanlig i vårt langstrakte land. Som en liten dott midt blant blått på kartet, altså ”me og mi” i dette tilfellet, bruker bergensere ”vi” om 1. person flertall personlig pronomen. De sier også eg, men det er jo heller ikke noe særlig unikt. Noe vi bare finner på vestkanten av landet er omgjøringen fra –ll til –dl, likevel er ikke dette kjempe tydelig men kan kanskje høres når de sier ”fjell”. Et annet målmerke er også at de sier for eksempel ”kva/ka” i stede for hva. Også a-infinitiv er vanlig her. Det vi ikke finner er bløte konsonanter, tjukk l og palatalisering. Bildet: CC-lisensiert av forf på Flickr.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar