Valgfri dialekt

Oppgaven er enkel; beskriv en dialekt. Vel, for å velge noe jeg føler jeg kanskje har litt peiling på falt valget ganske en k e lt på bergensk. I Bergen brukes høytone, altså begynner de høyt og ender lavt. Ta bare ”Bergen” so m eksempel og si det høyt for deg selv på bergensk og på østlandsk/Oslotype, og du vil høre forskjellen.Den trykksterke stavelsen har høyere tone enn den trykksvake i høytone dialektene. Som alle vet er bergensere gode på skarre-r, noe vi bare finner sørvest i landet. Selv om denne lyden en gang kom fra Frankrike og foreløpig bare finnes i små deler av landet vårt, er den i ferd med å bre om seg. Kanskje er dette fordi det er en lettere lyd å lære seg en rungespiss-r. De sier også ikkje, som faktisk er svært vanlig i vårt langstrakte land. Som en liten dott midt blant blått på kartet, altså ”me og mi” i dette tilfellet, bruker bergensere ”vi” om 1. person flertall personlig pronomen. De sier også eg, men det er jo heller ikke noe særlig unikt. Noe vi bare finner på vestkanten av landet er omgjøringen fra –ll til –dl, likevel er ikke dette kjempe tydelig men kan kanskje høres når de sier ”fjell”. Et annet målmerke er også at de sier for eksempel ”kva/ka” i stede for hva. Også a-infinitiv er vanlig her. Det vi ikke finner er bløte konsonanter, tjukk l og palatalisering.

Bildet: CC-lisensiert av forf på Flickr.

Måltrekk ved Valledialekten

Det fyrste eg tenkte da eg høyrde ”Forteljing av Knut K. Homme” var at dialekten ikkje kunne være frå ein av dei store byane. Men kva eg høyrer er jo ikkje nok. Me må sjå på måltrekka. Det eg høyrer fortast er at det blir brukt tungespiss-r, altså er me ikkje i indre Agder, rundt Stavanger, Bergen eller Hardangerfjorden. Eg høyrar så at det ikkje er noko palatalisering, slik at området mitt blir snevra inn til å gjelde ca frå Hardangerfjorden og sør, samt indre Finnmark og aust Finnmark. Det som avgrensar området drastisk er når me ser på ”ll”. I teksten ser me at det står/ han seier ” åkkå mat'e ó' stappfudde hyllu”, altså stappfudde og ikkje stappfulle. Dette er noko me berre finner i Vest Telemark og Setesdal. Sørlige deler av Setesdal har der i mot blitt tatt bort fordi dei der bruker skarre-r. Eit anna trekk ved Valledialekten er at dei bruker –kv i staden for –hv, for eksempel seier dei kverr i staden for ”hver” som vi ville ha gjort på Austlandet.

Valledialekt

Maten er ikkje så viktig når ein fyrst blir mett og har noko mat, men om ein blir svolten og ikkje har mat, er det viktigaste i verden. Nå går me til min butikk kor me kan velje frå dei stappfulle hyllane, men dei fleste tenkjer vel mindre på kven som skaffar maten, og kva som krevjast av arbeid og anna innsats. Men me skal ikkje så langt tilbake i tid før alle måtte skaffe maten sin sjølv, i alle fall på bygda. Og da var hausten avgjerande for den lange vinteren. Kveldsmaten var brød og graut, grut og brød. Men til jula måtte me ha noko godt, noko spesielt. Og det var mange som reiste til fjells etter julefisk om dei ikkje har vori i bekken å fanga fisk ennå da. Julefisken skal helst vere stor og raud og vere frå høgfjellet. Før jul har folk god tid og kan vere borte nokon dagar. Husa var kalde og dagane korte, så ein måtte kle seg godt og ta på seg ullteppe og sengeteppe av skinnfellar om nettane. Mens skinnet frå elda flakka på dei lafta veggane, fulle av namn, ble det fortalt mange historier i dei lange kveldane.

Bildet: CC-lisensiert av Catiekida på Flickr