20. mars 1828 ble Henrik Ibsen født i Skien. Henrik kom fra en velstående familie som hørte til i Skiens borgerskap, men da han var 8 år mistet faren hele formuen og de måtte flytte til en gård et stykke utenfor byen. Da han var 15 år gammel flyttet han til Grimstad og begynte som apotekerlærling. Det var i i tiden som apotekerlærling og fattiggutt at han på kveldene begynte å skrive. I 1850 var det første skuespillet hans, Catalina, ferdig. Samme år dro han til Christiania for å ta artium. Som elev ved Heltbergs «studentfabrikk» traff han mange som senere også skulle bli store navn i norsk litteratur. Henrik Ibsen ble fort tatt med i det litterære miljøet i hovedstaden og han ble blant annet skribent i et tidsskrift. I 1851 dro han til Bergen for å jobbe som dramaforfatter ved nye Bergens norske Theater. Årene her ble svært viktige for ham, ikke bare for hans forfatterskap, men det var her han møtte Suzannah Daae Thoresen som han giftet seg med i 1858 og senere fikk de sønnen Sigurd.
Det er som realistisk forfatter vi kjenner Ibsen best, selv om han i den første delen av forfatterskapet skrev romantisk og nasjonalromantisk. I litteraturhistorien blir ofte perioden fra 1850 til 1870 kalt den poetiske realismen og betegner en overgang hvor den rent nasjonalromantiske diktningen ble mer samfunnsrettet og kritisk. I løpet av denne perioden fikk Ibsen også sitt nasjonale gjennombrudd med de filosofiske idédramaene Brand (1866) og Peer Gynt (1867). I 1871 sa Georg Brandes at litteraturen ble levende ved at den inneholdt debattering. Ved dette endret Ibsens forfatterskap retning utover på 1870-tallet. Han skrev nå drama hvor det moderne samfunnets utfordringer og problemer ble debattert. Som realist debatterte han om kjønnsroller, ekteskap og generelle samfunnsforhold. En kritisk-analytisk realisme avløste den romantiske idealismen som hadde vært gjeldene. Etter 1880 blir Ibsens dramaer gradvis mer psykologiske og symbolske i sin samfunnskritiske utforming. Symbolismen og naturalismens pessimistiske grunntone preger verkene til Ibsen fra 1880-årene. Ibsens alderdomsdiktning, fra Bygmester Solness (1892) til Når vi døde vågner (1899), preges av den retrospektive metoden, dramatisk ironi og en utstrakt bruk av metaforer og symboler. Den massive samfunnskritikken fra 1870- og 80-årene er dempet. Vi møter heller en Ibsen som holder dommedag over seg selv og sitt liv både som menneske og dikter.
Ibsen introduserer den retrospektive metoden som han videreutvikler i samtidsdramaene. I den retrospektive metoden eller teknikken har allerede de avgjørende handlingene skjedd og spenningen i nåtiden er knyttet til avdekningen av fortiden. Fortiden blir med andre ord drivkraften i stykkene. Handlingen styres av fortidens hendelser og det hele går mot et dramatisk klimaks hvor det ikke finnes noen vei tilbake. I "Samfundets støtter" fra 1877 bruker Ibsen denne teknikken for første gang, og senere blir dette et kjært kjennetegn på hans dramaer.
Bilder: CC-lisensiert av Johan Bakken, CC-lisensiert av Anne M. på Flickr
